"Gud, hvor er du?" Hun hvisket det så lavt at ingen kunne høre henne, utenpå. Inni henne raste tankene og hun skrek som et lite barn. Hun skrek av all kraft hun kunne avse til å rope noe så fånyttes som "hvor er du". Hvor var han? Alle sa at han var tilstede, men hun kunne ikke kjenne han. Hun ville kjenne han, høre han. Det var det hun ønsket mest av alt i hele verden. Så hvor var han? "GUD! FAR! HERRE! Hvor er du?" Denne gangen snek ordene seg ut i rommet, men ikke på langt nær så høyt som de smalt rundt inne i hodet hennes.

"Alltid"

"Hvem sa det?" Hun så rundt seg i salen der hun stod. Det var mange der, men ingen i nærheten av henne. Ingen stod nær nok til å høre ropene hennes, ingen var nær nok til å trøste henne.

"Alltid"

Ordet var mykt og godt. Gud? Hvilket svar var "alltid" da? Allmektig og greier, og så kom Han ikke på noe bedre å si? Nå var hun litt sint også.

"Alltid"

Nå igjen!? "Hvis du ikke har noe bedre å si kan du bare være stille!" En fyr et stykke borte snudde seg. Hadde han hørt henne? "Ser du hva som skjedde nå? Han tror sikkert jeg snakker til meg selv." Ordene nådde ikke ut. Øynene hennes ble fylt av tårer. De rant nedover kinnene og slo seg stille ned på genseren hennes. "Hvorfor kan du ikke si noe jeg har bruk for?" Fortvilelsen grep hardt tak i henne.

"Alltid"

"Nå gidder jeg ikke mer!" Hun sa det litt for høyt, for nå var det enda en som snudde seg, og han var lenger borte enn han forrige.

"Alltid vil"

Hun måtte nesten le da hun hørte det. "Ja, nå ble jeg klok." Hun passet på å ikke si det høyt. Var dette respektløst? Det var ikke det hun ville være. Hun ville bare at Han skulle bry seg. Hvorfor elsket han alle andre, bortsett fra henne?

"Alltid vil jeg"

Stemmen fikk sine forrige utsagn til å bli bleke skygger. Ordene kom med en slik kraft at hun slo øynene opp for å se om det var noen som tullet med henne, eller om dette virkelig var stemmen til Gud. Det var ingen der. Hvis dette var tull var det stor sjanse for at hun ville fremstå som en idiot, men på en måte så var det verdt den risikoen. "Hva vil du alltid, Far?" De tåreblanke øynene hennes vendte oppover. Hun visste ikke helt hvorfor, men det var vel noe hun sånn automatisk gjorde når hun prøvde å snakke med Gud. "Hva vil du?" Ordene var knust glass som lengtet etter å bli helt igjen.

"Alltid vil jeg elske deg"