I Det nye testamente brukes ordet menighet eller kirke – det er samme greske ord – på flere måter. Den hyppigste er som betegnelse på steds- eller oftest by-menigheten. Vi tror at når Gud ser på Bergen, ser han bare én menighet (selv om der er mange forsamlinger). Derfor vil jeg i denne sammenhengen tale om menigheten i entall.

Det er ikke noen gitt å mer enn gjette hvordan den vil se ut og hva som vil kjennetegne den i årene som ligger foran oss. Det er riktig at det som kan sies om hvert kristenmenneske også kan sies om menigheten, at ”vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for at vi skulle vandre i dem” (Ef 2,10). Men om det skal bli en realitet, er det avhengig av vår respons.

Et uttømmende bilde av utfordringene er jeg ikke i stand til å gi. Men la meg i det minste løfte frem noen av dem.

Kallet til å være sannheten tro i kjærlighet

Kampen om Bibelens autoritet som eneste norm for tro, lære og liv har rast lenge. Men i de siste årene har vi opplevd et akselererende frafall fra bibelsk lære, ikke minst på det etiske området. Det har toppet seg i økende aksept for homofilt samliv langt inn i det som kalles kirke. Tydeligst er det i Den norske kirke, men smitten har funnet innpass også andre steder.

Utfordringen her er todelt. Hva er det som skal prege menigheten i kommende år? For en del av menigheten blir det kallet til å være sannheten tro i kjærlighet til tross for at det sannsynligvis blir mer og mer politisk ukorrekt i samfunnet. For en annen del av menigheten blir det et kall til å vende om og gi Guds ord slik vi har det i Bibelen, rett.

Kallet til enhet

I de siste årene har byen fått en rekke nye forsamlinger med høyst forskjellig særpreg. I kommende år vet vi at dette mangfoldet blir enda større. Jesu bønn om at vi alle skal være ett, blir mer og mer aktuell. Der har uten tvil skjedd en forandring i måten vi tenker og taler om våre medkristne i andre forsamlinger. For en del av menigheten har det vært viktig å samhandle på de felter vi lett bør kunne gjøre det uten å miste vår egenart.

Hvordan kan vi i sterkere grad manifestere den enhet vi vet vi har, og følge apostelens formaning så vi ”bærer over med hverandre i kjærlighet, og legger vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd” (Ef 4,2-3)? Kan det være vi må tenke enhet på nye måter? Kan det være at frafallet fra Guds ord fører til ny enhet mellom ellers forskjelligartede forsamlinger som sammen står frem for å bekjenne den felleskristne arv på de omstridte områder?

Kallet til evangelisering

Vi tjener en Gud som elsker verden, en Gud som ikke vil at noe menneske skal gå fortapt, en Gud som vil at alle mennesker skal bli frelst og lære sannheten å kjenne. Men den Gud som vil frelse for hvert menneske, vil også at rettferdighet og fred og barmhjertighet og godhet skal prege alle deler av byens liv. Det er menighetenes mulighet og utfordring! For den suverene Gud, han som alene kan frelse og forvandle, har valgt å kalle menigheten inn i sin gjerning. Han har knyttet byens og menighetens velferd sammen. Et avsnitt fra Jeremias' brev til jødene, som var bortført til Babylon, har blitt noe av en agenda for mange. Midt i avsnittet står det: "Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel" (Jer. 29,7).

Vi er kalt til å søke Bergens velferd. Sentralt i det står bønnen for byen. Men jeg tror det også er et kall til å ikke se "menigheten" eller "kirken" som et sted vi går, men som noe vi er 24 timer i døgnet sju dager i uken. Testspørsmålet for forsamlingene blir ikke hvor mange vi kan samle en time eller to søndag formiddag eller kveld, men hvor mange av de hellige vi får utruste til tjeneste, ikke primært til det vi vanligvis har kalt kristen tjeneste, men til å være verdens lys, jordens salt, Kristi brev i familien, i nabolaget, på arbeids- eller studieplassen, overalt der mennesker lever og leker, ferdes og bor, kort sagt: representere Guds rike i ord, holdning og handling i alle deler av byens liv.

Igjen: Jeg tror gjerningene og kallet er lagt ferdig for menigheten. Men realiseringen har med vår respons å gjøre.