Stadig dukker det opp tanker og ideer i mitt hode. Fra tid til annen dukker det opp tanker som bør noteres. Nettopp det skjedde for noen dager siden. Jeg er som alltid lite fornøyd med hvor lett det er å nedprioritere den daglige stillestunden og lurte på hva som kunne gjøres for å endre dette. Da slo det meg plutselig. Som økonom er alternativstenking og insentiver lagt ned i ryggmargen, så tanken kom som et skudd: - Hva med å innføre fem-minutter'n. Jeg har brukt ordet i ulike sammenhenger, men det er visst ikke selvforklarende. Forklaringen var på vei:

Fem-minutter'n tar utgangspunkt i den travle ettermiddagen hos en småbarnsfamilie, der både mor og far er hjemme. Ulike oppgaver skal utføres, lage/rydde middag, passe ungene osv.. Etter en lang dag på jobb eller studie er et avslappende avbrekk ikke å forakte. Det er faktisk noe en vil ha stor glede av. Der kommer insentivet inn i bildet. En ønsker å roe ned. Ved gjensidig enighet mellom mann og kone, kan følgende regel innføres: Begge har rett til å ta ut fem minutter av ettermiddagen, på hvilket som helst tidspunkt, til rolig tid med Herren. Tiden kan ikke brukes til å sove, bare til det en på leir ville kalt "stilletid".

Ønsket er selvfølgelig at all tid skal være tid med Gud, men i krevende tider kan ting lett falle ut. En må passe seg slik at stilletiden ikke blir rutine, men relasjon, samtidig som en avtale som dette gir mulighet for at Gud kan tale inn i livet dersom kursen må justeres. Vi er mennesker med følelser, derfor kan vi bruke følelsene til å drive oss i den retning vi ønsker.

For dere menn: Sørg for at konene deres får denne tiden uansett, men fem-minutter'n kan jo bli et godt tillegg.