Jeg holder for tiden på å lese en bok om Islam og terrorisme. Det stor variasjon mellom muslimer og deres tokninger av sin religion, men grunntankene i religionen går faktisk ut på å gjøre Islam til verdenshersker, både innen religion og styresett. Noen fraksjoner går så langt at de er villige til å ofte livet sitt for det de tror på. Dette er en religion som fører til fortapelse, og en mengde mennesker er villige til å gi sitt liv for å fremme den.

Samtidig kan vi se på våre vestlige liv. Her hjemme er ikke det store problemet at så mange kristne dør av forfølgelse. Vi strever egentlig med litt andre problemer. Jeg kan tenke meg at det ville satt et støkk i våre menigheter om en av våre medlemmer dro til Iran og ble drept mens han/hun forkynte evangeliet.

Jeg ser for meg at Paulus opplevde en litt annen situasjon enn den vi er vant til:

"For din skyld drepes vi dagen lang, vi regnes som slaktefår" Rom 8:36

Så hva skal vi gjøre da?! Jeg tror vi må rette våre blikk på Jesus og bli totalt forvandlet av hans kjærlighet. Han vil forme oss del for del, slik at vi står klare som grunnfestede redskaper for ham, klare til å ofte alt om nødvendig. Kanskje vi også bør ta noen flere steg i tro, ofre litt behagelighet og trygghet en gang i blant. Å bli sett på som en merkelig skrue er da et langt mindre offer enn å miste livet.

Jeg tror det vil komme tøffere tider. Nå er det behagelig å være kristen. En må se ting i sammenheng, se det store bildet. Vi må slutte å være så bekymret for de små tingene. Det kan bli verre tider i landet. Samtidig kan det også være at noen av oss skal reise til andre land. Og som nevnt tidligere: Det er ikke sikkert motstanden alle steder er så gjestfri som i vårt land. Når kommer den første meldingen om at en av våre lokale medlemmer ofrer sitt liv for sin tro?